Perfeksjon. Finnes det?
Jeg tviler.
Ingenting i denne mortale verden er perfekt.
Hvorfor prøver vi å oppnå perfeksjon?
Mange av oss er nærmest fanget av dette uoppnåelige idealet. Meg selv inkludert. Det har, for meg, vært et sterkt behov å være perfekt, eller så god som overhodet mulig, på mange områder i livet. Så intenst at jeg har blitt hindret i å leve. Årene har gått, og jeg har stått ved håpet om å en dag bli en annen. Bli litt bedre på det ene og litt bedre på det andre. Jeg har blitt hindret i å utfolde meg, uttrykke meg, i å leve mitt liv.
I frykt for å ikke strekke til, har jeg unnlatt å leve. Ta sjanser. Delta, uperfekt.
Jeg har gått glipp av muligheter.
Ønsket om perfeksjon har røtter i noe dypere i oss mennesker. Et behov for anerkjennelse, tilhørighet og kjærlighet. Å være en av flokken, bli likt av andre, å ha en plass i denne verden.
Men det ligger også en redsel i det.
Ikke bare redselen for å utstøtt fra flokken, men en redsel for vårt eget potensiale. Vår egen kreative energi får ikke utfolde seg når vi prøver å finpusse og planlegge alle detaljer. Vi holder oss selv tilbake fra oss selv. Vi stopper oss selv fra å starte nye prosjekter, fra å ta sjanser.
Perfeksjon finnes ikke.
Ikke som datter, ikke som student, ikke som kone, mamma, eller arbeidstaker. Ikke som venn, ikke som menneske. Den eneste perfeksjonen som finnes er å være “perfectly imperfect”. Å godta at vi alle er uperfekte, men likevel heleplaus.
Kanskje er det der – i enkelheten, i roen – at vi finner ekte styrke og indre verdighet.